Barnevernskonvensjonen sier at barn og unge har rett til tydelig grensesetting. Foreldrene er de viktigste oppdragere. Foreldrenes reaksjoner, sammen med det nære nettverkets er kanskje det mest virksomme virkemidlet, særlig overfor det første lovbruddet.

Men samfunnsinstitusjonene må også delta i opplæringen til ansvarlighet og rett atferd. I de tilfellene hvor foreldrene ikke kan eller vil ta ansvaret, må ulike samfunnsinstitusjoner overta rollen som tydelige voksne omsorgspersoner. Når foreldre, de nære omgivelsene eller samfunnet ikke reagerer på lovbrudd, eller reagerer sent og med utydelige signaler, går den unge glipp av hjelp til å finne sin nåværende og fremtidige plass i samfunnet.

Heller ikke fra et offerperspektiv er kriminelle handlinger fra barn og unge akseptable. Mange ofre for barne- og ungdomskriminalitet er selv barn. Det er en grunnleggende rett for barn å vokse opp i trygghet uten å frykte trusler eller kriminelle handlinger fra andre barn. Gode reaksjoner på lovbrudd vil derfor ha en dobbel funksjon i arbeidet med å sikre god oppvekst for barn og unge ved å gi bedre forhold både for gjerningspersonen og for offeret.